Enkelte har etterlyst informasjon om noen gode turforslag på disse sidene. I den anledning vil jeg anbefale nettstedet godtur.no.
Søker du på Østfold og Trøgstad, og velger «Se turer» dukker det opp forslag til ulike turer i vårt nærmiljø. Jeg har foreløpig lagt inn fire turer, og skal prøve å legge inn et titalls forslag i løpet av høsten.
Fra nettstedet GodTur.no
Helga 3-4. august arrangerte Trøgstad Jeger- og Fiskerforeninge «Fiskesommer» ved Grefslisjøen. Overnatting i telt, grilling og selvsagt fisking med alle typer redskap lokket 20 barn på lørdag og 35 på søndag.
Arrangementet ble avsluttet med utdeling av premier til alle deltagere, og store mengder fiskeutstyr fikk nye og stolte eiere,
På vei oppover fra Luteriet.
Styret i Havnås Vel på «böljan den blå»
Mitt skip er lastet med…fire barn!
Med kurs mot Åmon
I fin flyt
«Takket være iherdig innsats fra Richard greide imidlertid flåten å forsere alle hindringer…»
«Været så truende ut…»
Slutten av juli er høysesong for bærplukkere, og i skauen rundt Havnås er det nå både blåbær og multer. Gjennomsnittsalderen på de observerte bærplukkerne er imidlertid ganske høy. Aner vi at folk ikke lenger tar seg tid til denne typen friluftsliv, selv midt i det som for mange er sommerferie?
Skogens gull venter på den som tar seg tid til en sommerkveld i skauen.
I midten av april begynner en av årets høydepunkter for den som er glad i naturen. Da spiller tiuren våren inn.
Litt over klokka tre på natta famler jeg meg ut i skauen og begynner klatringa oppover mot de gamle spillplassene. Jeg kjennner spenningen og forventningene. Er de her i år også? Blåser det litt i meste laget? Yr.no spådde 2 m/s men det er kanskje litt mer. Vinden rusker forsiktig i grantoppene over meg.
Stien går i ei nordhelling og et par steder sperres veien av såpeglatte isbreer. Jeg må ut av stien og jobbe meg rundt. Tiurleiting tidlig på våren er gjerne en kjølig og stillestående geskjeft. Det er lurt å kle seg godt, men på turen opp blir jeg mildt sagt varm i trøya. Det er fortsatt så mørkt at jeg bare så vidt aner stien foran meg og en lavthengende grein som ikke har rettet seg opp etter vinteren enda, gir meg en ørefik i det jeg stryker forbi.
Flere ganger stopper jeg opp og lytter. Var det en «klonk» fra tiuren eller bare dråper som drypper i steinurene langs stien? Jeg forsøker å roe pusten og anstrenger hørselen alt jeg kan. Nei, det er ikke mulig å skjelne noe spillmønster fra bakgrunnsstøyen. Jeg fortsetter oppover og forsøker å trå så stille som mulig.
Ny pause, et par magadrag for å roe pusten, ny lytting. Der? Jeg venter, men hører ikke noe nytt klonk. Var det innbilning eller tok den akkurat en pause? Jeg fortsetter enda noen meter, saktere og mer forsiktig nå.
Der? Midt i et skritt, synes jeg å høre et klonk og bråstopper. Men det er ikke noe blivende sted. Jeg står i et bløtt søkk og det surkler rundt skoene. Jeg tar to kjappe skritt fram for å finne tørrere fotfeste og da! I det vinden løyer av litt hører jeg «ploppet» og i den plutselige stillheten hører jeg også den karakteristiske hveselyden som etterfølger klonken. Tiuren begynner å kneppe på et nytt vers og jeg begynner å peile den inn.
I det neste klonk kommer, tar jeg to kjappe skritt ut til høyre og forsøker å finne stabilt feste i skråningen foran meg. Nytt klonk, ny klatring oppover skråningen. I det jeg kommer opp på knausen hører jeg plutselig en tiur til, litt lenger oppe og til venstre. Den nærmeste svarer på utfordringen. Jeg tar en kort pause og prøver å finne rytmen. Sitter de for tett, risikerer jeg å støkke opp den ene mens jeg går på den andre.
Nytt klonk, og så er jeg i bevegelse igjen. Prøver å unngå tørrkvist på bakken og peile inn den nøyaktige retningen. Det er ikke så enkelt som man skulle tro. En tredje tiur blander seg også inn. Jeg er under femti meter fra den første, da denne plutselig bestemmer seg for å ta en pause. Har den hørt meg? Jeg tviler, men stilt ble det i hvert fall. De to andre kappes videre. Skal jeg gå på en av dem i stedet? I så fall må jeg ta en ganske stor sving ut til venstre for å unngå å skremme opp «tause Birger» som befinner seg rett forut.
Det blafrer plutselig i vinger et stykke framme. Noen av røyene som vil ha bedre utsikt kanskje? Plutselig er min tiur i gang igjen, og jeg rykker videre fram. Nå kan den ikke være mer enn et steinkast unna og jeg saumfarer de mørke furuene som strekker seg mot nattehimmelen. Det er umulig å skjelne fjær fra furubar. Jeg begynner å sirkle i stedet for å gå nærmere. Kan jeg komme meg opp på nærmeste kolle, vil sikten bli bedre.
Plutselig blir jeg var en bevegelse i ei furu på kanten av kollen. Det er tiuren og den sitter mye nærmere enn jeg trodde. Jeg beholder posisjonen bak grana og studerer den mens den spiller flere vers. Det er en staselig rugg. Til slutt bestemmer jeg meg for å gå litt ut til venstre for å få enda bedre sikt.
Tiuren slår en ny klonk og i det den begynner å hvese, tar jeg et skritt ut fra granleggen. Da skjer det! En røy som har holdt til i det samme treet jeg har gjemt meg bak, kaster seg ut og forsvinner. Tiuren blir skeptisk og gjør en pause. Den har nok ikke sett meg, men stusser vel fælt på hvorfor dama stakk, når den spilte så flott. Grålyset siver inn. Jeg kikker på klokka. Ti over halv fem. Lenge konkurrerer vi om hvem som er mest tålmodig, tiuren og jeg. Lenger opp i lia spilles det fortsatt, men det går i rykk og napp. Ingen av de to andre er like hissige som den jeg har gått på.
Til slutt vinner tiuren. Jeg orker rett og slett ikke å stå rolig lenger. Sakte som sirup begynner jeg å bevege meg bakover, slik at jeg holder grana mellom meg og tiuren. Ingen vits å uroe den mer enn nødvendig heller. Den slår et par prøvende knepp, men føler seg tydeligvis fortsatt utrygg. Eller sur, fordi røya dro. På femti meters hold øker jeg takta litt og prøver å nærme meg en av de andre, men de også har lange pauser nå. Det begynner nok å bli for lyst.
Jeg snur og finner tilbake til stien. Samtidig starter min tiur opp igjen. Den spiller fornøyd videre. Jeg bestemmer meg for å la den få fortsette uforstyrret. Klokka er kvart over fem og det skal ærlig talt bli godt å komme seg hjem til en varm dusj. Turen nedover går lett. Lyset siver inn østfra og foran meg brer Hemnessjøen seg ut. Jeg har opplevd en flott vårnatt i skauen og livet kan ikke bli mye bedre enn dette.
Morgenstemning i april
Det ble ikke med så mange på denne turen, men vi som gikk hadde en fin dag i skauen. Vi parkerte ved steinbrudddet innenfor Jordbrånan og gikk inn til Innerste Lierdamtjern. På veien stoppet vi og utforsket hulen bak Trollkjerka. Isen bar fortsatt, men den så stedvis ganske råtten ut, så vi holdt oss stort sett på land.
Ved Langnes-hytta, som skiller mellomre og innerste Damtjern rastet vi og tok litt kaffe og kaker ved vannkanten. Ungene fikk lekt fra seg og vi voksne sonderte terrenget for å se om det fantes mulighet for framtidig telt-overnatting litt lenger inne, før vi alle sammen ruslet hjem igjen.
Elleve mennesker, fra to år og oppover, og en hund ble med på spaserturen rundt Grefslisjøen 2. påskedag. Vi startet fra busskuret ved barnehagen og gikk medurs til Langmo, Knarrestad, Kalsrud og tilbake via Sandvik og Grefsli. Turen var på ca. 7 km og tok et par timer i gang- og skravlefart for voksne. Vinteren har vært snøfattig, men mesteparten av snøen lå fortsatt igjen enkelte steder, og selv der sola hadde sluppet til var det isete. Det begrenset farten en del.
Hensikten med turen var å gjøre folk kjent med runden, ikke å rydde løype, men de to etappene som går gjennom skauen, fra Langmo til Langsætherveien, og fra Kloppeneset til Sandvik ble merket opp med orange merkespray, slik at det nå skal være relativt greit for andre å følge i de samme fotsporene. Jo flere som går, jo bedre vil jo løypa bli etter hvert.
Blide turgåere tar en rast i sola på Grefslisjøen.
En av kloppene på vestsida av Grefslisjøen, mellom Langmo og Knarrestad
Grefslisjøen rundt
Havnås har mye flott turterreng, men for de som ønsker litt avveksling, går det an å stikke over til våre «blodsbrødre» og gode naboer i Hærland. Her har Finn Pedersen, Jan Johansen, Kjell Ulfsby og Thor Arne Larsen ryddet, merket og skiltet et løypenett på ti mil i området mellom Lundebyvannet, Dalveien, Nøklevann og inn over kommunegrensa mot Marker. Ja, i det siste har det blåmerkede stisystemet deres faktisk fått avleggere helt opp til Oppskott.
Jeg prøvegikk omtrent en tiendel av stiene deres påskeaften og anbefaler alle skau-elskere å prøve det samme. Merking er jevnt over veldig bra, skiltingen gjør det lett å velge ruter og det finnes flere steder der man kan slå seg ned og åpne termosen. Det beste kartet over området, med stiene avmerket, finner du på http://turkart.ostfoldfk.no/turkart/.
Rasteplass mellom Haugerud og Hakatjerna.
Buvika ved Hungervann, inne på Rødenes-sida av terrenget.
Tavlene, tett opptil «treriksrøysa» der Eidsberg, Marker og Høland møtes.
23. april 2010 avholdt barnehagen og skolen et felles «foreldremøte» ved Hiet på Langsrudåsen. Odd-Erik Eriksson var hyret inn som aktivitetsleder og han lærte bort en masse morsomme leker som både små og store kan drive med når de er på tur i skog og mark. Vi laget naturvev-bilder og løp oss slitne i «50-leken», skjøt flaskeraketter og hadde linerace med ballonger.
Når alle hadde lekt seg både slitne og sultne, gikk Odd-Erik over til neste fag på timeplanen – feltmiddag. På menyene sto det sopp- og brokkolisuppe, og laksetortilla til forrett, risotto, fiskewok, og grønnsaksuppe til hovedrett, og arme riddere, kanelsnurrer og fruktsuppe til dessert.
Det offisielle programmet tok slutt ved ni-tida, men enkelte foreldre syntes det var et så hyggelig foreldremøte at de ikke fant veien hjem før ved sekstida neste morgen. Hvor mye de husket av pensum da er usikkert, men som kontaktskapende aktivitet kunne det neppe blitt mer vellykket.
Hele gjengen samlet på et brett.
Klart til start i ballong-racet.
Fornøyd skytter feirer et skikkelig langskudd med flaskeraketten.
FAU-lederen disker opp med delikatesser i friluft.
Enda et kulinarisk mesterverk under tilbredning.
Damer som er hendige med kniven skal man ikke spøke med!
PS. Ta kontakt hvis du ønsker kopi av oppskriftene eller aktivitetene. De finnes fortsatt i arkivet.
Søndag 17. mars gjennomførte to familier en liten ekspedisjon til Bergtronga. På grunn av «sukker-snø» og mange unge deltagere valgte vi å starte fra Kloppeneset. Da er det bare noen hundre meter å gå, langs en fin traktorvei.
Bergtronga ble sprengt ut rett etter krigen for å senke vannstanden i sjøsystemene ovenfor – Skottasjøen , Hærsetsjøen og Kallaksjøen.
