Haugianerne sto fra gammelt av sterkt i Trøgstad. De ønsket opprinnelig ikke å organisere seg eller å bygge egne forsamlingshus. Men etter hvert gikk de inn i misjonsarbeidet, og ble sentrale medlemmer da Missionsforeningen for Trygstad Prestegjæld ble stiftet i 1859. I 1870 så Østre Trøgstad kvinneforening dagens lys. Foreningen knyttet seg til Det Norske Misjonsselskap (NMS).
Sammen med andre grupper og interesserte personer var kvinneforeningen viktige pådrivere da bedehuset på Grefsli ble bygget. Bakgrunnen for ønsket om et bedehus var nok den lange avstanden til kirken. Det var et reelt problem den gang. Det er faktisk 1,5 km lengre fra Grefsli til Trøgstad kirke enn mellom Trøgstad og Båstad kirker. Fra de mest avsidesliggende plassene i Østre Trøgstad var det nok adskillig lengre. Kontakten med kirken ble dårlig og til slutt tok man skjeen i egen hånd. Karl Grefsli stilte tomt til disposisjon på toppen av Grefsliåsen, der den gamle veien gikk mellom Trøgstad og Høland.
I romjula 1881 ble huset innviet med prost Christian Sommerfelt som hovedtaler. I de følgende år var det vekslende aktivitet i bedehuset, men det fortelles at det 17. mai 1918 ble holdt felles gudstjeneste for Heer og Havnås skoler på Grefsli bedehus. Min i 1926 ble det besluttet å legge om den gamle veien, og bedehuset ble liggende utenfor allfarvei. Situasjonen ble uholdbar, og det ble etter hvert besluttet å flytte huset ned til Havnås.
Innvielsesfesten her ble holdt i jula 1928., og huset fikk navnet Betania. Menigheten var da tilsluttet Det Norske Misjonsforbund. Menigheten er ikke stor, men den er utadvendt og aktiv. Den arbeider med to visjoner for øyet. Sentralt står syndernes frelse og Guds barns enhet, og i lokalmiljøet arbeides det for å være et lys på den plassen der menigheten er satt. Derfor er menighetens vekst og det arbeidet for barn og unge så viktig. Vi har vel alle gledet oss over sangen til Havnås Barnegospel. De driver svært godt, og har nå to kor i virksomhet. Ellers tar menigheten imot en skoleklasse til julebesøk hvert år, og det arrangeres julefester hvor andre menigheter inviteres. De årlige sangkveldene i Havnås Grendehus er mektig populære. Da møtes gamle havnåsinger i regi av menigheten, og familien Skjæringrud m.fl. leder an i sangen.
I en brukerundersøkelse for noen år siden kom det fram at det var ønskelig med et bredt samarbeid med andre lokale menigheter, som den på Elim i Båstad og Filadelfia på Skjønhaug. De arrangerer såkalte fellesmøter, og det holdes bønnemøter. Til møtene kommer det forkynnere med ulik bakgrunn, noe som gir stor takhøyde. Sang og musikk er alltid viktig, og da er Fellesmusikken og Hyttemusikken gode å samarbeide med. I en periode var en pastor engasjert i menigheten, og han besøkte de gamle på Heimen og avla husbesøk.
Menigheten i Betania samler inn midler til eget arbeid og til Evangelisk Orientmisjon, som hovedsaklig støtter misjonsarbeid og humanitær virksomhet i Kina, India og Japan. I Kina driver misjonen barnehjem, den hjelper kvinner med å skape egne arbeidsplasser og makter også å trykke bibler på kinesisk. I Japan dreier arbeidet seg om å utdanne evangelister og «menighetsplantere». Misjonen var også sterkt inne etter tsunamien. Den har til og med greid å få innpass i det lukkede landet Nord-Korea. Der kan de ikke misjonere, men følger en annen vei ved å skaffe rent vann og mange drivhus til sykehus i landet, siden vann- og matmangelen er så stor.
Lokalmiljøet på Havnås verdsetter det arbeidet som menigheten i Betania gjør, og mange støtter opp om virksomheten. Menigheten er den del av limet som holder menneskene i kretsen sammen.