Archive for the ‘Historiske Havnås’ Category

Mimring i Østre Trøgstad ungdomslag

Historiske Havnås | Posted by ole
mai 16 2019

Menigheten i Betania på Havnås

Dagligliv, Historiske Havnås, Sang og musikk | Posted by ole
aug 26 2015

Haugianerne sto fra gammelt av sterkt i Trøgstad. De ønsket opprinnelig ikke å organisere seg eller å bygge egne forsamlingshus. Men etter hvert gikk de inn i misjonsarbeidet, og ble sentrale medlemmer da Missionsforeningen for Trygstad Prestegjæld ble stiftet i 1859. I 1870 så Østre Trøgstad kvinneforening dagens lys. Foreningen knyttet seg til Det Norske Misjonsselskap (NMS).

Sammen med andre grupper og interesserte personer var kvinneforeningen viktige pådrivere da bedehuset på Grefsli ble bygget. Bakgrunnen for ønsket om et bedehus var nok den lange avstanden til kirken. Det var et reelt problem den gang. Det er faktisk 1,5 km lengre fra Grefsli til Trøgstad kirke enn mellom Trøgstad og Båstad kirker. Fra de mest avsidesliggende plassene i Østre Trøgstad var det nok adskillig lengre. Kontakten med kirken ble dårlig og til slutt tok man skjeen i egen hånd. Karl Grefsli stilte tomt til disposisjon på toppen av Grefsliåsen, der den gamle veien gikk mellom Trøgstad og Høland.

I romjula 1881 ble huset innviet med prost Christian Sommerfelt som hovedtaler. I de følgende år var det vekslende aktivitet i bedehuset, men det fortelles at det 17. mai 1918 ble holdt felles gudstjeneste for Heer og Havnås skoler på Grefsli bedehus. Min i 1926 ble det besluttet å legge om den gamle veien, og bedehuset ble liggende utenfor allfarvei. Situasjonen ble uholdbar, og det ble etter hvert besluttet å flytte huset ned til Havnås.

Innvielsesfesten her ble holdt i jula 1928., og huset fikk navnet Betania. Menigheten var da tilsluttet Det Norske Misjonsforbund. Menigheten er ikke stor, men den er utadvendt og aktiv. Den arbeider med to visjoner for øyet. Sentralt står syndernes frelse og Guds barns enhet, og i lokalmiljøet arbeides det for å være et lys på den plassen der menigheten er satt. Derfor er menighetens vekst og det arbeidet for barn og unge så viktig. Vi har vel alle gledet oss over sangen til Havnås Barnegospel. De driver svært godt, og har nå to kor i virksomhet. Ellers tar menigheten imot en skoleklasse til julebesøk hvert år, og det arrangeres julefester hvor andre menigheter inviteres. De årlige sangkveldene i Havnås Grendehus er mektig populære. Da møtes gamle havnåsinger i regi av menigheten, og familien Skjæringrud m.fl. leder an i sangen.

I en brukerundersøkelse for noen år siden kom det fram at det var ønskelig med et bredt samarbeid med andre lokale menigheter, som den på Elim i Båstad og Filadelfia på Skjønhaug. De arrangerer såkalte fellesmøter, og det holdes bønnemøter. Til møtene kommer det forkynnere med ulik bakgrunn, noe som gir stor takhøyde. Sang og musikk er alltid viktig, og da er Fellesmusikken og Hyttemusikken gode å samarbeide med. I en periode var en pastor engasjert i menigheten, og han besøkte de gamle på Heimen og avla husbesøk.

Menigheten i Betania samler inn midler til eget arbeid og til Evangelisk Orientmisjon, som hovedsaklig støtter misjonsarbeid og humanitær virksomhet i Kina, India og Japan. I Kina driver misjonen barnehjem, den hjelper kvinner med å skape egne arbeidsplasser og makter også å trykke bibler på kinesisk. I Japan dreier arbeidet seg om å utdanne evangelister og «menighetsplantere». Misjonen var også sterkt inne etter tsunamien. Den har til og med greid å få innpass i det lukkede landet Nord-Korea. Der kan de ikke misjonere, men følger en annen vei ved å skaffe rent vann og mange drivhus til sykehus i landet, siden vann- og matmangelen er så stor.

Lokalmiljøet på Havnås verdsetter det arbeidet som menigheten i Betania gjør, og mange støtter opp om virksomheten. Menigheten er den del av limet som holder menneskene i kretsen sammen.

Eventyret om Trollkjerka

Historiske Havnås | Posted by ole
jun 24 2015

Den våren trollet i Oppskott fylte 5000 år, ble det en morgen vekket av en forunderlig lyd. Kling-klang, sa det. Oppskotten, som trollet gjerne ble kalt, visste ikke om han skulle like lyden eller ikke. Nyfiken som han var, la han i vei vestover åsene. På den kanten av bygda hadde han ikke vært på uminnelige tider, så her var mangt forandret.

På en haug ved Trøgstad-gården var det bygget et lite trehus med et underlig spisst tak, og fra dette taket hørtes denne kling-klanglyden. Oppskotten undret seg over hva dette var, så han bestemte seg for å søke råd i Borgåsen. Her var det ei trolljente som han hadde fridd til både lenge og vel. Jenta var både kvikk og trollvakker. Hun hadde gjort seg kostbar i flere hundre år, og da Oppskotten fortalte om det rare huset med den forunderlige lyden, gapskrattet hun så grantrær og stein ramlet ned den bratte Borgåsen.

At Oppskotten ikke hadde hørt at Trøgstadfolket hadde fått en ny gud og bygget noe de kalte kjerke, måtte hun riktig storflire av. Der bodde det en mann som het Prest. En gang i uka laget han kling-klanglyden, og da kom folk langveis fra til det rare kjerkebygget. Denne Prest bestemte også når gutter og jenter kunne flytte sammen i egen heim, fortalte hun.

For en gangs skyld var Oppskotten snartenkt. Da går vi til han Prest, sa han.

Ikke i den vesle trekjerka, sa trolljenta. Men du som er så stor og sterk, kan vel bygge ei ordentlig trollkjerke, der vi kan gifte oss, så skal jeg snakke med han Prest.

Oppskotten syntes dette var no tull og fjas, men da han fikk tenkt seg om noen år, skjønte han at skulle han få kjerring i Oppskott, så var det bare å sette i gang. Og så, en vakker dag, stod kjerka ferdig oppe ved Damtjerna. Trolljenta hadde snakket med han Prest. Han likte dette dårlig, men kom tid, kom vel råd.

Presten kunne mer enn sitt Fadervår. Han avtalte nøyaktig når bryllupet skulle finne sted. Fra alle hauger og fjell kom alle trollene for å være med i Oppskottens bryllup. Så kom presten ridende, og som han hadde beregnet, stakk sola akkurat fram da han kom fram til Trollkjerka. Og slik gikk det til at kjerke og troll ble til stein. Og fra den dag har det ikke vært trollpakk i Trøgstad, men kjerka står der som den dagen Oppskotten skulle gifte seg.

Utsikt over toppen av «spiret» på Trollkjerka, fra åsen bakenfor.

Snekkerverkstedene i Havnås

Historiske Havnås | Posted by ole
sep 14 2013

Historiker Eldar Høidahl fra Norsk Møbelfaglig Senter har skrevet om møbelsnekker-fagets glansdager i Mysen i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet: «Uten unntak kom de (møbelsnekkerne) fra bygdene og kommunene i nærområdet. Særlig fra Østre Trøgstad.»

På 50-tallet var det mer en 30 snekkerbedrifter på Mysen. I år fyller den siste gjenværende 100 år. Den ble i 1913 etablert av Hans Korperud, en typisk representant for den første generasjon møbelsnekkere på Mysen. Typisk fordi han også kom fra Havnås. Og selv om mange trakk mot Mysen og jernbanen, så var det også mange som forble trøgstinger.

Om vi går tilbake til 50-tallet, starter innerst ved kommunegrensa og følger 123’n vestover og sydover mot Havnås så lå de som perler på en snor: Krogh på Nes (Johan Krogh, Sør-Nes), Furulundverkstedet (Karl Nyengen), Osvald Nygård, Karl Bingslia, Theodor Engebråten, Jørgen Nyengen på Myrås, Skovly Snekkerverksted (Einar Nøkleby), Olaf Minge på Fauglihaugen, Østre Faugli (Karl Faugli), Rolf Karlsrud midt i Havnås og Anton Kviserud. Og svinger vi østover igjen finner vi Olaf Haug på Lyngstad og brødrene Vølen.

Trøgstads kommunevåpen er en ambolt, noe som begrunnes med at stedet tidligere var kjent for sine mange smier, men kanskje kunne det like gjerne vært en sag, til minne om de mange snekkerverkstedene?

Dreibenk fra snekkerverkstedet på Lyngstad.

Dreibenk fra snekkerverkstedet på Lyngstad.

Litt krigshistorie fra Havnås

Historiske Havnås | Posted by ole
mar 30 2013

Kl. 22.15 den 27. november 1944 slapp et engelsk fly en container over Fauglemåsan i Høland, en drøy kilometer sørøst for Oppskott. Containeren inneholdt omtrent 200 kg ammunisjon og sprengstoff. Mottakerne var de norske hjemmestyrkene, eller «gutta på skauen» som de ble kalt.

Innholdet ble brakt i sikkerhet, mens containeren ble nordover til Nesdamtjerna og senket der. Sommeren 1991 ble containeren hevet igjen og gitt som gave til Havnås Vel. I dag henger den på veggen i Grendehuset.

Det var ni mann i alderen 25 til 43 år som tok i mot slippet:

  • Alfred Bingen
  • Kristian S. Bingen
  • Kristian Heier
  • Harald Bjørnemyra
  • Åge Ravneberget
  • Odd Karlsrud
  • Einar Johansen
  • Johan Bingen, og
  • Asbjørn Nyengen.

 

Ved Fauglemåsan i Høland slapp det britiske flyet sin last til hjemmestyrkene

Ved Fauglemåsan i Høland slapp det britiske flyet sin last til hjemmestyrkene

 

Havnås var også en sentral plass i forhold til flyktningrutene mot Sverige. Trygve Grefsli kjørte bussrute til og fra Oslo. Han tok med seg flyktninger på bussen til Trøgstad. Fra Grefsli ble flyktningene fulgt på stier og veier via Faugli, Lia, Jordbrånan, Fjellengen og Langfosstjern til Skau i Rødenes. Derfra gikk veien ned til Rødenessjøen, der flyktningene ble rodd over, før turen gikk videre østover mot svenskegrensa. Harry Svendsby, som var grenselos sammen med Johan Sætra og Arne Nes, forteller at han særlig husker en tur i september 1944. Svendsby, som bare var 19 år den gang, hadde med seg 12 flyktninger og været var så dårlig at de med nød og neppe greide å komme seg helskinnet over Rødenessjøen med båt.

 
Losene brakte med seg våpen og ammunisjon til hjemmefronten på veien tilbake fra Sverige. Dette ble lagret i små, godt gjemte hytter i skogen, bl.a. ved Langfosstjern og Sætra. Det går i dag en merket tursti fra Fjellengen ved Nøklevann og inn til stedet der hytta ved Langfosstjern lå. I denne hytta brukte Sætra og Nes også å overnatte dersom de mente det var utrygt å gå helt fram til Sætra. Hytta var ikke mer enn rundt 1,8 x 3,5 m og med primus som eneste varmekilde kunnde det det bli temmelig kalde overnattinger.

 
Rester av hytta ved Langfosstjern var fortsatt synlige på slutten av 90-tallet, men i dag er det bare en minneplakett som markerer stedet. Kjører du bil inn til snuplassen før Fjellengen er det ikke mer enn en drøy kilometer å gå, dersom du vil se stedet selv.

 

 

Bergtronga

Friluftsliv, jakt og fiske, Historiske Havnås | Posted by ole
mar 18 2013

Søndag 17. mars gjennomførte to familier en liten ekspedisjon til Bergtronga. På grunn av «sukker-snø» og mange unge deltagere valgte vi å starte fra Kloppeneset.  Da er det bare noen hundre meter å gå, langs en fin traktorvei.

Bergtronga ble sprengt ut rett etter krigen for å senke vannstanden i sjøsystemene ovenfor – Skottasjøen , Hærsetsjøen og Kallaksjøen.

Bergtronga

Bergtronga

 

Oppskottårnet

Friluftsliv, jakt og fiske, Havnås Vel, Historiske Havnås | Posted by ole
feb 21 2012

Det har stått flere tårn på Oppskott. Dagens tårn ble bygget på dugnad 1990, etter initiativ fra Henning Aarstad.

Tårnet er ca. ti meter høyt og har tre plattformer. Fundamentet er ca. 3,8m i kvadrat. Den øverste plattformen er 345 x 325 cm og har et gulv som består av 23 impregnerte 22 x 148mm bord. I etasjene under er det brukt 4″ bord. Trappen opp til øvre dekk har 64cm brede trinn i halvannen ganger seks toms plank.

Mer informasjon vil komme etter hvert.

Trollkjørka

Friluftsliv, jakt og fiske, Historiske Havnås | Posted by ole
apr 15 2011

Dette innlegget er skrevet av Anne Haakaas:

”Trollkjørka” er en egenartet steinformasjon beliggende ved Lierdamtjern i østre Trøgstad, ikke langt fra grensa mot Høland. Stedet er avmerket på Trøgstad kommunes turkart, og nåes lett til fots eller på ski fra Delingsrudkroken i Havnås. På sommerstid kan man følge en idyllisk sti videre mot Opskot, et av de høyeste punktene i Østfold, og derfra går det vei mot ”Bingskroken”. Fra Bingen kan man da også sykle eller ta med barnevogn hvis man velger å ferdes den motsatte veien.

Trollkjørka

I skyggene på nordasida av åsen rager Trollkjørkas spir opp over furutrærne.

”Kjørka” ligger i lia opp fra tjernet, og består av ca. 15 store steinblokker . Dette danner et forholdsvis høyt tårn med et rom inni. Tårnet kan ikke være dannet av steinras, så tilblivelsen virker gåtefull. Veggene innvendig er svertet av røyk, og et sagn sier da også at ”kjørka” i sin tid var tilholdssted for røvere.

Et annet sagn forteller om den gamle storgården Langsæter. I de eldste tider rådde denne gården over store områder både nord- og sørover, ja, helt til grensa mot Hærland skal eiendommen ha gått. Her var det ei eneste datter som vokste opp sammen med en fattiggutt. Hun festet seg så sterkt til denne gutten at hun ingen annen ville ha. Men ”faderen” bestemte at hun skulle giftes til en rik mann på Hølandsida, og bryllup ble holdt. Da bryllupet var over, skulle hele følget reise over fjellet hjem til brudgommen. Men dette var på vinterstid, og de ble overrasket av en skrekkelig snøstorm. Rett ned for ”Trollkjørka” veltet sleden til brudfølget, og brura ble stokk borte. Hun var og ble borte til tross for alt folka lette, og brudgommen reiste sorgfull og tomhendt hjem.

Det sies at det mange år seinere kom for en dag at gutten og jenta levde på en gård i ”Ømærk”, så kanskje fikk historien en god slutt for dem. I alle fall ble denne hendelsen den gang satt i forbindelse med ”Trollkjørka” og fjellets og naturens makter. Vi moderne mennesker blir slått av storheten i skaperverket foran dette naturfenomenet. De store steinblokkene peker trassig oppover, og minner oss på at menneskene skal streve videre. Himmelen er høy og vi er små, men noe er sterkere enn oss. Det gir trygghet.

”Trollkjørka” og ”Damtjenna” er et fabelaktig turmål sommer som vinter, og er absolutt ”en messe verd”.

På skolevei under krigen

Historiske Havnås | Posted by ole
mar 20 2011

Denne historien er fortalt av Thoralf Dahl:

I løpet av sommeren 1940 lærte jeg å sykle. Han far hadde kjøpt en ny MASTER damesykkel som det var meningen jeg og mine søsken skulle bruke når vi begynte på skolen.

Min skole var Heer skole i Østre Trøgstad, som ble nedlagt for mange år siden. Elevene ble overført til Havnås skole, men jeg fikk fullføre mine syv år i folkeskolen på Heer. Jeg husker godt første skoledag og møtet med vår lærerinne Inger Raugstad, som dessverre døde så altfor tidlig. Jeg husker henne som en pen og omsorgsfull dame.

Det var far jeg ville skulle følge meg til den første skoledagen. Det føltes tryggest slik, men det var litt rart å oppdage at alle de andre elevene møtte opp i følge med sine mødre.

Mitt barndomshjem var en av de fem Nes-gårdene i «Nes-roa» i Østre Trøgstad. «Nes nordre mellom» er gårdens fulle navn. Skoleveien gikk om Bingen Landhandleri, over Bingsjorda og Haraberget, forbi Grimsrud-gårdene og til skolen, en strekning på 4,7 km. Om sommeren ble sykkelen brukt, om vinteren ski eller spark.

Når jeg kom fram til butikken fikk jeg som regel følge med Trygve Engen, som var like gammel som meg og gikk i samme klasse. Jeg kunne begynt på skolen allerede i 1939, men da jeg er født helt på slutten av året 1932 mente foreldrene mine at det var best å vente til 1940. Skoleveien var jo nærmere 5 km.

Om vinteren når det var snø og vi kunne gå på ski, gikk jeg ofte gamleveien om Gylstad-gårdene og Bingslia, over «Bingsblekket» og fram til Øst-Bingen. Da ble skolenveien korta ned til ca. 4 km.

På gamlestua på Øst-Bingen hang det i alle år en gradestokk på nordveggen som vi ofte var bortom og så på. For det blåste ofte kald «nordasno» på Bingsjorda, og spørsmålet var ofte hvor kaldt det var på Bingen i dag?

Ivar Karlsrud kjørte sin melkerute samme strekningen som vi hadde skolevei, helt fram til Sørbråta-veiskillet. Vi ønsket mange ganger når det var dårlig vær, at han skulle stoppa og bydd oss skyss, men det hendte aldri. Den gamle Chevorleten med knottgenerator gled alltid forbi. Det hadde vel også vært uforsvarlig å ta med viltre småbarn på lasteplanet. Ivar visste nok det.

Jeg hadde ofte følge med ei jente fra en av nabogårdene, Solveig Nes. Det var kun to jenter i vår klasse, og åtte gutter. Da vi kom opp i «storskolen» og bytta klasserom til den andre enden av skolehuset fikk vi lærer P.C. Aarstad som lærer. Han hadde hunden Basken, en langragga fuglehund som han også ropte inn når friminuttet var slutt.

På hjemvei fra skolen var vi gjerne fem stykker i følge fram til Haraberget, som i vår skoletid var en mye mer markert topp enn nå. Der skulle Kjell Heier ta av på gårdsveien inn mot Bjørnemyra og Krakavika. Dette var en obligatorisk stopp.

Trygve hadde foreldre som hadde butikk,og kunne noen ganger, da vi var større, få tak i ei pakke med Hobby eller Teddy, og vi kunne tenne en sigarett som gikk på omgang. Dette var nok etter at freden var kommet og krigen var slutt.

Jeg ble konfirmert i Trøgstad kirke høsten 1947 av presten Johan Martin von der Fehr. Jeg husker godt at det ikke var dårlig vær en eneste dag da vi sykle til konfirmantundervisning. Det var tørkesommeren 1947.

Historien er hentet fra «Heimen og bygda» nr. 1 2011.

Bygdeborger

Historiske Havnås | Posted by ole
mar 06 2011

På Bæljæråsen og Festningsåsen ligger det ruiner etter to ca 1500 år gamle bygdeborger.
Bygdeborger ble anlagt på åser med naturlig bratte sider. Disse ble forsterket med konstruksjoner av stein og tre. Disse to borgene ligger som «tvillingborger», bare adskilt av en kløft i terrenget.
På Bæljæråsen ligger murene på vestsiden av kollen i to høyder. I en ca. 3m bred åpning i den nederste muren kan det ha stått en port av tre. På innsiden av den øverste muren er det en forsenkning som kan ha fungert som vannreservoar.
Festningsåsen er bratt på alle kanter unntatt i sør. I borgens sydøstre hjørne er det en åpning i muren som sannsynligvis har vært hovedporten. Herfra løper murene nordvestover på hver side av åsen.

Utsnitt av muren rundt hovedporten på Festningsåsen

På østsiden av porten er muren ca. 25 meter lang, på vestsiden er det ca. 80 meter. Området innenfor murene er nesten 10 mål. Fra borgen er det fritt utsyn nordvestover til bygdeborgen på Bergeråsen. Sannsynligvis har borgene kunnet signalisere til hverandre ved hjelp av røyk eller ild dersom fiender nærmet seg.